Språk og typografi

Velkomen inn på LLA sine nettsider, kor vi mellom anna byr på eit lite tips om språk og typografi.

Ein del av tipsa er for mange av brukarane våre elementært stoff, men kan venteleg vera ei nyttig oppfriskning i ein travel kvardag i lokalavisa. Uansett kan vi bruka dei for å testa kunnskapane våre!

Språk- og typografitipsa er laga av frilansjournalist Gard Espeland, mellom anna som ei oppfølging av LLA sin tekst- og fototurné.

PS: Hugs at typografitipsa ligg lengre ned på desse sidene, etter alle språktipsa.

Språk

Kredit og kreditt

Kredit blir bruk i rekneskap og er det motsette av debet. Kreditt tyder eigentleg tillit som ein nyt godt av slik at ein kan få utsetjing med betalinga, men blir i dag brukt også i vidare tyding, munnleg også i forkortinga "kredd". 

Ein doktor (med o) er ein person som har teke doktorgrad medan ein dokter (med e) er ein lækjar. 

Vi bruker bygging om sjølve handlinga å byggje, men bygning om resultatet (huset). Til ein viss grad kan vi bruke denne regelen tilsvarande også for andre verb. 

Stor eller liten bokstav

Regelen er at vi kan anten skrive Toten-gard eller totengard. Tilsvarande kan vi skrive: Oslo-jente eller oslojente. Når vi skil ut særnamnet med bindestrek, skal det altså skrivast med stor boksta v.

Omgivelser omgjevnad

Nynorsk er eit konkret språk, og ord som fungerer helt fint på bokmål, fell gjennom på nynorsk. Omgivelser er eit slik ord som skaper problem på nynorsk. Vi kan skrive omgjevnad -  ordet står faktisk i ordlista -  men mange vil meine at det er oppkonstruert og tungt. I staden bør vi, slik vi ofte må gjere på nynorsk, spørje oss kva det konkret er snakk om, og så skrive det. Det kan vere landskapet, nabohusa, naturen eller kanskje eit industriområde. Og sjølv om omgivelser går heilt fint på bokmål, skader det ikkje å vere meir konkret der også.  

Både på nynorsk og bokmål kan transitive og intransitive parverb (altså om dei tek objekt eller ikkje) lett skape problem, og det er fort gjort å gjere feil. Er vi usikre - og det er dei fleste av oss ofte - må vi slå opp. Om vi ikkje greier å lære alt, må i alle fall varsellampene blinke slik at vi tek fram ordlista.

Her er nokre vanlege:

Henge (hange) - hengje

Biletet heng på veggen. Vi hengjer opp biletet.

Knekke - knekkje

Staven knakk. Han knekte koden.

Slenge - slengje

Bilen slong frå side til side. Han slengde bilen over til venstre.

Søkke - søkkje

Båten sokk - Kanonbåten søkkte motstandaren.

Uttrykket "årsaken skyldes" er en gjenganger i norske aviser, og det er smør på flesk. Det holder lenge med en av delene, årsaken er eller dette skyldes.
Feilen kan være spesielt vanskelig å oppdage dersom ordene kommer i hver sin ende av setningen.




På nynorsk er det mange ord vi kan velje om vi skal skrive med ein eller to konsonantar:
Til dømes: Bønn/bøn, kjøkken/kjøken, kjøtt/kjøt, lønn/løn, monn/mon, skjønn, skjøn, venn/ven og så vidare.

Dette kan gje ein del rot og inkonsekvens. Det er opp til redaktøren å bestemme kva line redaksjonen skal følgje. Eit alternativ er å bruke den lokale dialekten som rettesnor. Eit anna alternativ er til dømes å seie at vi alltid prøver å bruke to konsonantar der det er valfritt med ein eller to. Da blir språket i alle fall noko meir konsekvent.




Noen ganger kan vi komme i skade for å bruke et kraftigere uttrykk enn et vi egentlig hadde tenkt. Å gi seg helt hen til musikken er normalt ufarlig. Men om ei kvinne gir seg hen til for eksempel frisøren, betyr det at hun har samleie med ham.




Når vi omtaler for eksempel en redaksjon, ei avis eller et fylkesting, er det fort gjort å bruke pronomenet de eller dem, fordi det jo er snakk om flere personer. Men grammatikalsk er dette ikke riktig. Det heter den t-family: arial;"> når pronomenet viser tilbake på for eksempel ei avis eller en redaksjon, og det når det viser tilbake på et fylkesting.




På nynorsk heiter det eit mp;oslash;nske (ynske) utan j, men å ønskje (ynskje) med j. I ord som ønsk(j)eliste, ønsk(j)eprogram og ønsk(j)etenking er det valfritt om vi tek med j eller ikkje.

Kanskje kan det vere praktisk å ha ein fast regel for heile redaksjonen for dette.




Noen ord skrives så likt at det er lett å blande dem sammen. To slike ord er vende og venne.
Vende betyr å snu: å vende hjem
Venne betyr å venne seg til noe, gjøre noe til vane: Å venne seg av med.




En og/å feil er en gjenganger. Vi bruker og når en presens partisipp blir bundet sammen med en infinitiv.

Han ble stående og gape
Hun ble liggende og lese.




Ingen stavekontroll kan berge oss unna feil med og/å. Vi kan ofte være i tvil når to infinitiver står sammen. Er det snakk om to helt forskjellige handlinger som "å skrive og regne", binder vi infinitivene sammen med og. Er det ene vervet underordnet det andre bruker vi å:
Å lære å skrive
Å prøve å hoppe
Å slutte å røyke

I avisredaksjoner dukker det fra tid til annen opp spørsmål om hva som er egennavn (særnamn) og ikke, og som da eventuelt skal skrives med stor bokstav. Ofte er det snakk om en utvikling der en benevnelse går over til å bli et navn. Det er neppe noen som er bedre til å vurdere hva som har festet seg som egennavn enn lokalavisredaktører. Har en benevnelse utviklet seg til å bli et egennavn, er det ingen grunn til å vente med å ta i bruk stor forbokstav.



Redaktøren bestemmer om avisa skal ha radikalt eller konservativt språk. Noen redaktører ønsker til og med å ligge foran språkutviklingen og ta i bruk former som (ennå) ikke er offisiell rettskriving. Men vilkåret for å gjøre dette, er at avisa ellers er feilfri (og det er nesten ingen) - ellers forstår ikke leserne at dette er tilsiktet. Skal vi bryte språkreglene, må vi først beherske dem.

Å skrive baksida, framsida og framtida uten d er ikke godkjente former verken på bokmål eller nynorsk. Ønsker vi av en eller annen grunn å ta vekk d-en for å gjøre språket mer muntlig, må vi erstatte den med en apostrof. Altså slik:

Baksi'a, framsi'a og framti'a

På norsk bruker vi apostrof for å markere utelatte bokstaver.




Genitivar med sin, sitt og sine er tunge på nynorsk. Som regel er dei enkle å skrive om:

Fylkesutvalet si innstilling - innstillinga frå fylkesutvalet
I eitt av landets fylke - i eitt av fylka i landet
Bygda sine ungar - ungane i bygda
USA sin høgste bygning - den høgste bygningen i USA
Barnehagen sitt område - området til barnehagen eller barnehageområdet
Utanfor kommunen sine grenser - utanfor kommunegrensene
Kommunestyret sitt fleirtal - fleirtalet i kommunestyret
Born sin skuleveg - skulevegen




Å bruke språklige bilder kan avspore leseren, og er bildet uheldig valgt eller står i en uheldig sammenheng, kan det blir ufrivillig komisk: Seile i oppoverbakke. Brannstasjonen henger i en tynn tråd. Isbanen er lagt på is. Han styrte skuta mot nye høyder. Infanteristene var i samme båt.




Det heter Distriks-Norge, Utkant-Norge, Helse-Norge og Kommune-Norge med store bokstaver også i første ledd når vi lager ord på denne måten.




Vi har latt det gå inflasjon i sterke adjektiver. Alt er utrolig, ufattelig, enormt, unikt, veldig, optimalt og sinnssykt. Vi bør vente med å bruke de sterkeste til det virkelig er bruk for dem. En sak blir sjelden bedre av kraftige adjektiver, og mange lesere reagerer negativt på dette, og mener det er uttrykk for umodenhet og ureflektert omgang med ord.

Vær spesielt forsiktig med ord som er eller har vært medisinske diagnoser som sinnssykt, sinnssvakt, vanvittig, mongo og hjernedød. Vi kan lett såre mer enn vi er klar over. Og som regel finnes det mange andre ord som er mer treffende.




Ordet lødig betyr egentlig fullvektig, ren eller verdifull, men blir noen ganger brukt i nesten motsatt betyding, noe lett og spøkefullt.

Ordet forfordele betyr egentlig å gi noen mindre enn andre (mindre enn det en har krav på), men blir nå ofte brukt i stikk motsatt betyding.

Ordene lødig og forfordele bør derfor brukes med forsiktighet.




Å imøtekomme betyr å gå med på noe.

Å imøtegå betyr å argumentere mot noe.

Ordene betyr altså det stikk motsatte.



Det er risiko for at det skal skje noe negativt, men sjanse for at det skal skje noe positivt.



Kollaps ble tidligere først og fremst brukt om et fullstendig legemlig eller psykisk sammenbrudd. I dag blir ordet ofte brukt i en noe videre betydning. Er det snakk om for eksempel et hus eller ei bru, kan vi uttrykke oss mer presist med de gode norske uttrykkene: bryte sammen, falle sammen elle r falle ned.




Vær forsiktig med uttrykk du ikke kjenner fullt ut.

Å stå last og brast betyr å holde sammen i farer og motgang - dele vondt og godt.
Med brask og bram betyr en bråkende, gjerne overmodig framferd.
Bli smidd i hymens lenker betyr å bli viet (Hymen er en gresk gud for bryllup).




De faste uttrykkene

Sant å si
Vel å merke
Så å si

Skrives med å på både bokmål og nynorsk.

Typografi

På norsk skil vi ut desimalar med komma og ikkje punktum slik som på engelsk.

Symbol som $, % og € bør ikkje brukast i brødtekst. Skriv dollar, prosent og euro. Men i eit referat av ei statistisk gransking der det er mange prosenttal, kan vi bruke %.

I vanleg brødtekst er antikva-skriftene lettare å lese enn dei groteske skriftsnitta. Vi bør difor vere varsame med å bruke groteske skriftsnitt i vanleg sats.

Vi bør aldri framheve eit ord i brødteksten ved å s p e r r e det - altså auke avstanden mellom bokstavane. Da blir ordet vanskeleg å lese. Ønskjer vi å framheve eit ord, kan vi setje det i kursiv.

Dårlege orddelingar kan føre til mistyding og sure lesarar.

Det skal alltid vere minst to bokstavar på kvar line.
Dei to delane av ordet skal kunne uttalast kvar for seg.
Ord med berre ei staving skal ikkje delast.
Stutte ord med to stavingar bør heller ikkje delast.
Del ikkje lydane ng, gj, kj, sj, ski og skj.



Vanlegvis skriv vi ordenstal med bokstavar i vanleg tekst.
For eksempel:
Fyrste
Andre
Tjuefemte



I tekst er det vanleg å skrive tala til og med tolv med bokstavar. Ramsar vi opp fleire tal, må vi vurdere kva som blir best: alle med bokstavar, eller alle med siffer.



Vi bør aldri la eit avsnitt slutte med ei halv line (utgangsline) øvst på ei spalte. Ei slik halv line øvst på spalta blir kalla horunge eller dobbel horunge. Vanlegvis er det lett å stryke litt i teksten slik at dette ikkje skjer.



På norsk bruker vi apostrof for å markere at ein eller fleire bokstavar er utelatt.

For eksempel:
Go´blunke. Ta´n n på

Vi bruker også apostrof for å lage genitiv ved ord som sluttar på s, x eller z.

For eksempel:
Xerox´ nye maskin
Moss´ ordførar
Marcus´ bok

Vi bruker ikkje apostrof i vanlege genitivar ned s, heller ikkje ved engelske namn.

For eksempel:
Shakespeares bøker




Skriv vi 2-300 personar, tyder det mellom to og tre hundre personar. Vi bør skrive 200-300 personar.

Vi bruker tankestrek (ikkje bindestrek) i tydinga frå ... til, og det skal ikkje vere mellomrom før og etter streken da.




Vi bruker bindestrek (ikkje replikkstrek/tankestrek) i samansetningar som 1900-talet, Bygde-Noreg, svensk-finsk, Arne-Ivar.

Meiner vi området, heiter det Bosnia-Herzegovina (bindestrek). Er det snakk om ein fotballkamp mellom to land, heiter det Bosnia-Slovenia (lang strek utan mellomrom før og etter).

Bindestreken skal alltid setjast saman med teikna inntil, altså utan mellomrom.




Vi bruker ikkje punktum etter titlar og mellomtitlar.




Etter punktum skal det vere eitt vanleg ordmellomrom. Forkortingar som er sett saman av fleire ord, s